Inger Hagerup

Inger Hagerup slik som mange husker henne. (foto: I. Aaserud)
Kristi Kinsarvik har laget en enkel forestilling om Inger Hagerup som fortsatt er en av våre mest folkekjære diktere. Forestillingen har vært vist på Det Norske Teatret, Drammens Teater, Nordland Teater og på mange kulturhus rundt om i landet.

Hun har laget melodier til mange av Ingers dikt, og har ofte valgt dikt som ikke er av de mest kjente. Pianisten Ole Henrik Giørtz akkompagnerer på flygel. Han er bl.a. kjent fra gruppene Chipahua og Ab und Zu.

Livets dans – en forestilling om Inger Hagerup

Hun var født i Bergen i 1905. Foreldrene het Marie og Johan Halsør.
Inger var svært glad i faren sin, hun forteller: «Hver morgen tok far på seg korkhatt og frakk og stokk og gikk til noe som het Kontoret. Han våknet imidlertid lenge før til stor glede for meg som for lengst var begynt på dagen, og fikk lov til å krype opp i sengen til ham. Der snakket vi da om «løst og fast.» Det faste var jord og fjell og hus og trær. Det løse var hester og vogner, båter, dyr og mennesker.»

Men så skjedde det forferdelige: Ingers far døde da hun var bare fem år gammel. Broren var to. Den gang fikk moren ikke noen hjelp fra kommunen eller staten eller mannens arbeidsgiver. De måtte klare seg så godt de kunne, og være glade for den hjelpen de kunne få, først og fremst fra morens brødre.

Etter at alt var forandret reiste de til morfaren i Nordfjord. Han bodde på et lite gardsbruk, og der fikk de bo sammen med ham. Det ble et rart år, med en mor som var lammet av sorg, midt i en natur som var et eventyr for de to små. Hun skriver: «I timevis streifet vi omkring overalt omkring bestefars hus, oppe i rabbene, nede i fjæra, over hele hagen, alt var levende. Ja den sommeren opplevde jeg med kropp og sinn at naturen virkelig hadde sjel.»

Det hemmelige under

Så rart det er å våkne
en tidlig tidlig morgen
før åsene er åser
og trærne er blitt trær.
Det hemmelige under
som også heter våren
har ennå ikke rukket
å ta på sine klær

Et glimt av fryd i luften
som hjertet ikke fatter.
Det sunne pust fra noe
som blir i evighet.
En munter sølvblank gjenlyd
fra en usynlig latter:
Akk menneske, så lite,
så ingenting du vet!

Fra Strofe med vinden (1958)

Ingers oppvekst ble en reise fra sted til sted. De fikk bo hos slektninger som var snille og tok imot dem. Men for Inger, som hadde en sterk vilje til å hevde seg, ble det ikke lett. Hun skrev åpent om det i selvbiografien sin som kom i tre ikke altfor tjukke bind, Det kommer en pike gåene, Hva skal du er nede, og Ut å søke tjeneste.

Fra hun var ti år og i noen år framover, bodde de i annen etasje i sjøboden til den ene onkelen og hans familie. I fortellingene fra barndommen forteller hun rett ut om hvordan det var for henne. Hun ble helt rasende over stadig å bli minnet om at de skulle være takknemlige, for Inger ville ikke ha det sånn. Hun ville ha en levende far, og hun drømte at hun var en italiensk prinsesse.

Da hun ble voksen giftet hun seg med Anders Hagerup og fikk sønnene Helge og Klaus. Moren Marie ble hele sitt liv boende sammen med datteren, og holdt orden på hus og unger. Inger arbeidet som oversetter, men det var først og fremst lyriker hun var. Hun skrev om livet, og om de tingene som opptok henne, uten hensyn til hva andre måtte mene om det.

webcraft